Hovedinnhold

REN jussnytt - Vindkraftverk og krav om avvikende tilknytnings- og nettleievilkår

Norske vindkraftverk finansieres i økende grad via utenlandske finansinstitusjoner, gjerne også kombinert med at aktuell investor/investorgruppe er utenlandsk. Disse aktørene bringer med seg sikrings- og andre kontraktskrav som, sett fra nettselskapenes ståsted, kan fremstå som fremmed og vidløftiggjort, i tillegg til at de er regulatorisk betenkelige.

Publisert 24. september 2020

Simonsen Vogt Wiig

Bildet viser vindmøller på en ås

Kravene som stilles har nær sammenheng med finansieringsformen, og kjennetegnes av manglende forståelse av de grunnleggende regulatoriske forpliktelsene som hviler på nettselskapene, samt de administrative utfordringene som avvikende vilkår medfører.

Denne koblingen mot finansieringsmodell fremkommer ofte gjennom generelle formuleringer inntatt i tilknytnings- og nettleieavtalene, slik som:

“Nettselskapet er innforstått med at det vil kunne bli behov for tilpasninger i denne tilknytnings- og nettleieavtalen, bl.a. for å imøtekomme krav fra

Innmatingskundens finansieringsinstitusjoner, herunder for å sikre slike finansieringsinstitusjoners interesser ved Innmatingskundens mulige mislighold av denne tilknytnings- og nettleieavtalen.”

Det finnes en lang rekke andre eksempler på krav om slike konkrete “tilpasninger” for å imøtekomme den aktuelle finansinstitusjonen:

  • Forlengede og/eller utvidede betalingsfrister.
  • Krav om kommunikasjon direkte mot finansinstitusjon ved mislighold, også kombinert med forlengede frister.
  • Krav om at nettleie- og tilknytningsavtalen skal kunne overdras uten samtykke fra nettselskapet.
  • Pantsettelse av enkle pengekrav mot nettselskapet, og krav om at nettselskapet skriftlig skal akseptere slike pantsettelser i hvert enkelt tilfelle.
  • Krav om at finansinstitusjonen skal akseptere alle endringer og/eller tillegg til tilknytnings- og nettleieavtalen før disse trer i kraft.

Annonse

Annonse med tekst "Annonsere her? Send mail til post@ren.no"

Vi ser at enkelte nettselskaper “gir etter” og til dels imøtekommer disse kravene.

Vi ser imidlertid også en tiltakende bekymring i bransjen fordi nettselskapene i stadig større grad “dras inn” i innmatingskundens relasjon til eiere og/eller finansieringsinstitusjoner.

I tillegg er det klart at enkelte av kravene som nevnt påfører nettselskapene administrative tilleggsoppgaver som de ikke er “rigget” for å kunne håndtere.

Både på kort og lang sikt skaper dette en svært uheldig situasjon for nettselskapene ved at man indirekte må bidra til innmatingskundens likviditetskontroll og -flyt.

Er dette en ønsket utvikling, og hvordan stiller disse problemstillingene seg regulatorisk?

Fra et overordnet ståsted er det vår klare oppfatning at innmatingskunder på alle nettnivåer selv må sikre rettigheter og forpliktelser overfor eiere og/eller finansinstitusjoner.

På samme måte må eiere og finansinstitusjoner sikre sine investeringer uten å stille egne krav til nettselskapene. Slike “interne forhold” skal være nettselskapene uvedkommende.

For nettselskapene forsterkes disse overordnede prinsipielle utfordringene av ulike regulatoriske forpliktelser, ikke minst kravene til nøytralitet og likebehandling som følger av blant annet NEM-forskriften.

NEM-forskriften har som kjent følgende bestemmelse i § 4-7 2. ledd:

“Nettselskaper skal opptre nøytralt og ikke-diskriminerende og har taushetsplikt om opplysninger som mottas i forbindelse med virksomheten, og som omfattes av forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2.”

Annonse

Annonse med tekst "Annonsere her? Send mail til post@ren.no"

Denne bestemmelsen er en videreføring av den tidligere bestemmelsen i energilovforskriften § 4-4 e), og har i samme betydningsinnhold.

Kravene omfatter i realiteten alt innenfor nettselskapenes virksomhet, herunder forholdet til innmatings- og uttakskunder. Kjernen i likebehandlingsprinsippet er at like tilfeller skal behandles likt, ikke at alle tilfeller skal behandles likt.

Det er naturlig å vurdere innmatingskunder som en egen gruppering innenfor det generelle kundesegmentet, og muligens også innmatingskunder på regionalnettet (hvor vindparker ofte kobles til) som en egen undergruppering.

Muligheten til å forskjellsbehandle disse ulike kundegrupperinger strekker seg imidlertid ikke lenger enn det den/de aktuelle ulikhetene tilsier.

Det er med andre ord ikke “fritt frem” til å sette/akseptere ulike vilkår. Ofte vil forskjellsbehandlingen kunne begrunnes saklig i tekniske forhold for den ene kundegruppen. I noen helt spesielle tilfeller vil også særegne stedegne forhold kunne tilsi avvikende vilkår ned på enkeltkunde-nivå. Det siste skal man imidlertid være ytterst forsiktig med.

Etter vår oppfatning er det ikke noen grunn til å forskjellsbehandle innmatingskunder med utgangspunkt i hvordan kundene er finansiert eller, for den saks skyld, hvordan den aktuelle kraften produseres.

Nettselskapene må kunne forholde seg til innmatingskundene på de ulike nettnivåene som en homogen gruppe.

Dersom nettselskapene aksepterer at særegenheter ved finansiering av vindkraft reflekteres i avvikende standardvilkår, så er det en reell risiko for at dette blir vurdert til å være i strid med likebehandlingsprinsippet. Dette kommer i tillegg til de åpenbare administrative utfordringene som nevnt ovenfor.

Nettselskapenes hovedfunksjon som operatører av landets viktigste infrastruktur er sikker drift av det elektriske overføringsnettet. Funksjoner og krav som kommer i tillegg til, eller ikke er en naturlig forlengelse av dette samfunnsoppdraget, bør nettselskapene ikke akseptere, med mindre slike plikter følger direkte av tvingende regulatoriske krav.

Vårt råd til norsk nettselskaper er på denne bakgrunn at nettselskapene ikke aksepterer krav om avvikende reguleringer i nettleie- og tilknytningsavtaler knyttet til vindparker.

Annonse

Annonsen viser logo til 3M Norge