REN jussnytt - Sluttoppgjør i entreprisekontrakter

I alle entreprisekontraktene som er bygget på Norsk Standard (8405-8407, 8415-8417) er det omtrent likelydende regler om byggherrens plikter knyttet til sluttoppgjøret. Reglene kan kort oppsummeres slik (jf. for eksempel NS 8407 punkt 39.2):

Innen to måneder fra mottak av sluttoppstilling med sluttfaktura må byggherren fremsette sine "innsigelser og krav", herunder innsigelser og krav som byggherren tidligere har fremsatt.

Overholder ikke byggherren denne fristen, så prekluderes byggherrens innsigelser og krav. Det vil i korte trekk si at byggherren skal anses for å ha akseptert entreprenørens sluttoppstilling og sluttfaktura.

Det er derfor svært viktig å ha et bevisst forhold til hva byggherren er forpliktet til å gjøre innenfor fristen, og det var dette som var tema for Høyesterett i ovennevnte saksforhold.

Den konkrete saken dreide seg om forståelsen av NS 8415 i en tvist mellom en hovedentreprenør (Skanska) og en underentreprenør (HGT). Resultatet ville imidlertid blitt det samme om Skanska hadde vært byggherre og HGT hadde vært entreprenør.

Det sentrale spørsmålet var hva som skulle til for at byggherren hadde oppfylt sin plikt til å fremsette "innsigelser" mot sluttoppgjøret. Hvor konkret og detaljert måtte byggherren gå inn i sluttoppgjøret for at byggherrens plikter skulle bli oppfylt?

Det som har vært mest omdiskutert, og som Høyesterett er tydeligst på, er i hvor stor grad byggherren må begrunne sine innsigelser. Entreprenørene har blant annet hevdet at byggherren må ha en begrunnelsesplikt for at entreprenøren skal ha mulighet til å ta stilling til hva byggherren egentlig har innsigelser til. Høyesterett er imidlertid tydelig på at begrepet "innsigelse" ikke inneholder et slikt krav om begrunnelse.

På den annen side er Høyesterett rimelig tydelig på at det heller ikke er tilstrekkelig med en kort henvisning til hvilket beløp man aksepterer å betale. I forlengelsen uttaler Høyesterett at:

"innsigelsene må identifisere hvilke deler av kravsbeløpet i sluttoppstillingen som bestrides, og dette må gjøres på en slik måte at en normalt forstandig underentreprenør kan forstå hvilke betalingskrav som ikke godtas."

Oppsummert: Det kan i utgangspunktet være tilstrekkelig for byggherren å angi hvilke beløp som hhv. aksepteres og bestrides, men dette må detaljeres ned til det enkelte "kravsbeløp".

Det som da gjenstår å ta stilling til er hvor detaljert byggherren er forpliktet til å gå til verks – hva er ett "kravsbeløp"? Sagt på en annen måte: I hvor stor grad er byggherren forpliktet til å "dissekere" entreprenørens sluttoppgjør og ta stilling til sluttoppgjøret enkelte bestanddeler?

I den konkrete saken var det (litt forenklet gjengitt) angitt et akseptert og et bestridt beløp for hver enkelt mengdejusterte post og (presumptivt) for hvert enkelt endringskrav, sammen med en generell henvisning til at LPS-krav skulle justeres tilsvarende de totale innsigelsene.

Dette mente Høyesterett var tilstrekkelig, dog slik at Høyesterett unnlot å ta stilling til om dette var mer enn tilstrekkelig. Det gjenstår altså fremdeles å ta stilling til om det for eksempel vil være tilstrekkelig for byggherren å angi aksepterte beløp for hhv. mengdejusterte beløp og krav om vederlagsjustering, uten å gå detaljert inn i hver enkelt post. Vår antagelse er imidlertid at dette generelt sett ikke vil være tilstrekkelig.

Etter vår oppfatning vil det derfor være å anbefale at byggherren tar utgangspunkt i at man går minst like konkret til verks som Skanska gjorde, det vil si at entreprenørens krav under hver mengdejusterte post og hver av entreprenørens krav på vederlagsjustering plasseres under hhv. godkjent eller bestridt (eller fordeles på begge).

Vær imidlertid oppmerksom på at de beløp som plasseres i kolonnen akseptert, i utgangspunktet vil være akseptert for godt.

En mulig tommelfingerregel kan være at byggherren går like detaljert til verks som entreprenøren gjør i sin sluttoppstilling – altså at det lages et par nye kolonner i oppstillingen, med hhv. akseptert og bestridt.

For å øke sannsynligheten for å løse uenigheter vil det imidlertid sjelden være noen ulempe i tillegg å gi en konkret og detaljert begrunnelse for byggherrens standpunkt.

Det nevnte gjelder som nevnt for alle NS-entreprisestandardene. I offshore-kontraktene (NF/NTK) og i KOLEMO er det skrevet rett ut at byggherren også skal gi en begrunnelse for sitt standpunkt (merkimidlertid at vi ikke anbefaler bruk av KOLEMO i entrepriser).