REN jussnytt – Krav om flytting og endring av nettanlegg – denne gangen etter veiloven og ledningsforskriften

Tidligere har vi sett at grunneier med utgangspunkt i enkelte rettsgrunnlag kan ha rett til å kreve flytting eller endring av et allerede etablert nettanlegg. Kort oppsummert viste vi at stiftelsesgrunnlaget, avtalen eller skjønnsforutsetninger, er utgangspunktet for vurderingen. Videre så vi at servituttloven har en “utfyllende funksjon” ved at den kommer til anvendelse i den utstrekning det enten ikke finnes et stiftelsesgrunnlag, eller hvor dette ikke gir svar.

Veiloven og ledningsforskriften

Veiloven og ledningsforskriften oppstiller tre kategorier av grunnlag som kan gi nettselskapet plikt til å flytte eller endre etablerte nettanlegg:

Det som skiller disse kategoriene fra hverandre er med andre ord nettanleggets plassering i forhold til veianlegget.

Nettanlegg langs eller nærmere offentlig vei enn 3 meter fra veikanten, ledningsforskriften § 16 første ledd

For at veimyndigheten skal kunne kreve nettanlegget flyttet i henhold til denne bestemmelsen må flere vilkår være oppfylt.

For det første må veien være etablert før nettanlegget. Dersom nettanlegget ble etablert først, har det i utgangspunktet ikke vært behov for en tillatelse fra veimyndigheten hvor det var grunnlag for å stille flyttevilkår. Dette prinsippet kan kalles "best i tid – best i rett".

For det andre må kravet om flytting eller endring av nettanlegget utløses som følge av et veitiltak.

I departementets merknader til endringene i ledningsforskriften presiseres det at veitiltak utgjør fysiske tiltak i tilknytning til veien som er initiert av hensyn til veiinteressen. Det vil eksempelvis ikke være et veitiltak dersom arbeidene i veien primært er utløst av vann- og avløpstiltak, begrunnet i estetiske forhold eller samordning av annen infrastruktur.

For det tredje er det et vilkår at kravet om flytting eller endring av nettanlegget er nødvendig av hensyn til veiinteressen.

Kort oppsummert innebærer dette at nettanlegg kun kan kreves flyttet eller endret dersom kravet er begrunnet i at det skal utføres et veitiltak som gjør det nødvendig å flytte eller endre nettanlegget, og at veitiltaket som foranlediger kravet om flytting eller endring er nødvendig av hensyn til veiinteressen.

Dersom vilkårene for å kreve flytting eller endring av et nettanlegg er oppfylt, har nettselskapet i kraft av å være anleggseier en plikt til å etterkomme kravet om flytting eller endring for egen regning.

En problemstilling som aktualiseres i den anledning er hvor nettanlegget eventuelt skal flyttes, eller på hvilke måte det skal endres, og på hvilke vilkår.

I denne forbindelse er det verdt å merke seg bestemmelsen i ledningsforskriften § 16 annet ledd, som slår fast at veimyndigheten ved en slik reetablering av nettanlegget langs eller nærmere offentlig vei enn 3 meter fra veikanten ikke kan stille vilkår som i vesentlig grad vanskeliggjør eller øker kostnadene ved etableringen av nettanlegget, uten at fordelene for veiinteressen blir klart større enn ulempene for blant annet anleggseier.

Dette betyr at nettselskapet er sikret mot tyngende vilkår i forlengelse av et flyttekrav etter § 16. Vår anbefaling er derfor at det på generelt grunnlag utvises varsomhet med å godkjenne vilkår som ikke umiddelbart fremstår som rimelige. I den forbindelse bistår SVW gjerne med vurderinger i konkrete saksforhold.

Nettanlegg plassert innenfor byggegrensen

Byggegrensen går etter veiloven § 29 i en avstand på 50 meter fra midten av riksvei og fylkesvei, samt 15 meter fra midten av kommunal vei.

Unntak kan imidlertid følge av arealdel av kommuneplan eller reguleringsplan etter plan- og bygningsloven. Dessuten har departementet og fylkeskommunen visse adganger til å endre disse grensene.

Uansett hvilken byggegrense som gjelder for den konkrete veien, kreves det samtykke fra veistyresmakten for å etablere visse typer anlegg innenfor byggegrensene.

Ifølge forarbeidene til veiloven har meningen vært at anlegg som faller inn under veiloven § 32 (ledninger og feste til ledning) faller utenfor kravene i § 30.

Kravet til tillatelse etter § 30 omfatter imidlertid etablering av byggverk, større innretninger og nettstasjoner.

Dersom etablering finner sted uten et slikt særskilt samtykke, kan veistyresmakten kreve at nettanlegget fjernes, flyttes eller endres. Nettselskapet må da bære kostnadene, eventuelt selv besørge flytting eller endring gjennomført.

Ofte ser vi tilfeller hvor det står gamle nettstasjoner eller andre byggverk innenfor byggegrensene, men hvor det ikke foreligger en skriftlig tillatelse. I så tilfelle kan det argumenteres for at det må antas at det ble gitt en "stilltiende" tillatelse da nettstasjonen ble etablert. Det kan også være at nettselskapet har hevdet en slik rett.

Veimyndigheten vil da typisk gjøre gjeldende at selv om det skulle foreligge en tillatelse, så foreligger det en presumsjon for at tillatelsen er gitt på flyttevilkår.

Det foreligger enkelte lagmannsrettsdommer hvor det er lagt til grunn at det er en slik presumsjon, dersom det er nødvendig å flytte nettanlegget av hensyn til veiinteressen. Disse avgjørelsene er imidlertid knyttet til veiloven § 32, og det er etter vår vurdering ingen automatikk i at disse vurderingene kan overføres til bestemmelsene om veiens byggegrenser. Vår anbefaling er derfor å ikke akseptere denne type flyttekrav/anførsler fra veimyndigheten.

Nettanlegg på eiendomsområdet til offentlig vei, veiloven § 57

Et tredje grunnlag som kan anvendes for krav om flytting eller endring av nettanlegg, er veiloven § 57.

Bestemmelsen regulerer adgangen til å ha blant annet nettanlegg stående på eiendomsområdet til offentlig vei.

Med eiendomsområdet til offentlig vei menes det arealet som juridisk tilhører offentlig vei. Dette fremkommer gjerne av skylddelings- og delings/kartforretninger, men kan også følge av tidligere avholdte ekspropriasjonsskjønn, grensegangssaker, jordskifte og andre rettsavgjørelser.

Dette rettsgrunnlag påberopes gjerne av veimyndigheten i tilfeller hvor eiendomsområdet til den offentlige veien strekker seg et stykke utover 3-metersgrensen.

Veimyndigheten argumenter i disse tilfellene også gjerne med at det gjelder en stilltiendepresumpsjon for at nettanlegget på veiens eiendomsområde er etablert på vilkår om flytteplikt.

Hvorvidt en slik stilltiende presumpsjon gjelder for tilfeller hvor et nettanlegg plasseres på eiendomsområdet til offentlig vei (men utenfor 3-meters grensen som følger av veiloven § 32) er ikke avklart i rettspraksis. Som nevnt over i avsnittet om anlegg innenfor byggegrensene, er det ingen automatikk i at rettsavgjørelsene knyttet til flytteplikt etter veiloven § 32 kan "overføres" til veiloven § 57.

I mangel av andre holdepunkter, kan det argumenteres for at rettigheten til nettanlegget på eiendomsområdet må suppleres av bestemmelsene i servituttloven. Det følger blant annet av servituttloven § 5 at det er den som krever anlegget flyttet som må bære kostnadene ved dette. Dette er også forutsatt i kontrollforskriften § 17-4 a).

Det er derfor vår generelle anbefaling at krav om flytting også på dette grunnlag generelt bør avvises, med mindre det uttrykkelig er avtalt en flytteplikt.

Advokatene i Simonsen Vogt Wiig er tilgjengelige for videre bistand i forbindelse med alle spørsmål knyttet til rettigheter og krav i forbindelse med krav om flytting eller endring av nettanlegg.

Advokatfirmaet Simonsen Vogt Wiig og REN har inngått en meget gunstig samarbeidsavtale. Avtalen gir nettselskapene en rekke fordeler, av både faglig og økonomisk art.

Opplysninger om samarbeidsavtalen og nettselskapenes fordeler finner du her.