REN jussnytt – Krav om flytting og endring av nettanlegg

Dette er et av de spørsmålene vi oftest opplever at nettselskapene stiller oss.

Vi har indirekte berørt denne og beslektede problemstillinger i tidligere nyhetsbrev. Denne gangen går vi imidlertid systematisk og mer detaljert gjennom de to mest sentrale rettslige problemstillingene slike krav reiser:

Kan grunneier kreve at nettanleggene flyttes eller endres?

Hvem skal dekke kostnaden, og hvordan skal denne beregnes?

Gjennomgangen i det følgende er av generell art, og er ment å gi enkelte overordnede "knagger" som slike henvendelser kan vurderes opp mot. På den måten skal det være mulig for nettselskapene å skille mellom de sakene hvor grunneiers krav kan avvises (eller aksepteres) med en gang, fra de sakene der det er behov for mer grundige rettslige vurderinger.

Kan grunneier kreve at nettanleggene flyttes eller endres?

Rettslig sett er det flere ulike sett med regler som får betydning når nettselskapene møter denne type krav fra grunneierne.

Avtalen mellom nettselskapet og grunneier, hvis denne finnes i skriftlig/gjenfinnbar form

Skjønn/skjønnsforutsetninger

Sistnevnte forskrift er gitt med hjemmel i vegloven, og knytter seg til krav om flytting av nettanlegg som ligger i nærhet til etablerte veier, sykkelstier el. Denne forskriften reiser imidlertid så vidt omfattende og spesielle problemstillilinger at vi har valgt å "løfte disse ut" i et eget nyhetsbrev som vil bli publisert i løpet av mars.

Utgangspunktet for vurderingen vil i alle tilfeller være stiftelsesgrunnlaget.

Dette vil enten være avtalen mellom nettselskapet og grunneier, eller skjønn/skjønnsforutsetninger i de tilfellene hvor rettigheten ble stiftet ved ekspropriasjon. Det vil også kunne være en kombinasjon av disse dersom rettigheten opprinnelig ble stiftet ved ekspropriasjon og senere utvidet ved avtale, eller vice verca.

Stiftelsesgrunnlaget vil normalt sett angi, eller i det minste gi føringer på i hvilken grad rettigheten er stetsevarig (permanent). Dersom den er definert som stetsevarig, er utgangspunktet at grunneier ikke kan kreve nettanlegget flyttet eller endret.

I de tilfellene hvor det verken foreligger skriftlig avtale eller skjønn, og hvor stiftelsesgrunnlaget heller ikke uttrykkelig angir om rettigheten er stetsevarig, må man vurdere spørsmålet helt konkret. Som en hovedregel vil man i disse tilfellene konkludere med at et nettanlegg som har karakter av å være faktisk permanent, også vil være det rettslig. I dette ligger at alle nettanlegg som ikke i det ytre klart er ment å være midlertidig, gjerne vil bli ansett som permanente. Det foreligger slik sett en presumsjon for at nettanlegg er etablert med utgangspunkt i stetsevarige rettigheter. Også i disse tilfellene er utgangspunktet altså at grunneier ikke kan kreve nettanlegget flyttet eller endret.

Disse fortolkningsreglene kan forankres både i den alminnelige kontraktsretten og i servituttlovens bestemmelser.

Servituttloven har en "utfyllende funksjon" ved at den kun kommer til anvendelse i den utstrekning det enten ikke finnes et stiftelsesgrunnlag, eller dette ikke gir svar på et aktuelt rettslig spørsmål.

I relasjon til krav om endring eller flytting fra grunneier følger utgangspunktet i servituttloven § 5:

Er ingen avgjerande grunn i mot det, kan kvar av partane krevja å få bruken flytt eller nærare fastlagd, eller rettshøvet omskipa på annan måte, når han ber kostnaden sjølv, og den nye skipnaden er minst like god for motparten som den tidlegare.

Denne bestemmelsen angir direkte og indirekte de utgangspunktene som vi har skissert ovenfor. Dersom grunneier skal kreve å få en rettighet "flytt" eller "omskipa" (endret"), så må grunneier selv dekke den hele og fulle kostnaden. I tillegg er det et krav om at den nye/endrede rettigheten må være minst like god for nettselskapet som den gamle.

Dersom disse vilkårene er oppfylt kan grunneier kreve nettanlegget flyttet.

Denne regelen vil normalt sett harmonisere med bestemmelsen i kontrollforskriften § 17-4 bokstav a), som vi kommer tilbake til nedenfor.

Paragrafene 6 og 7 i servituttloven gir grunneier på langt strengere vilkår rett til å kreve nettanlegg endret eller flyttet også dersom den nye rettigheten ikke vil bli like god. Dette er en lite praktisk regel for nettanlegg, hvor man også må ta hensyn til hva som er driftsmessig forsvarlig.

Grunneier kan imidlertid kreve å få en rettighet fjernet dersom den klart er mer til skade enn nytte. Dette er heller ikke en bestemmelse som har vært nevneverdig i bruk i tilknytning til nettanlegg. Unntak kan imidlertid tenkes, eksempelvis dersom nettanlegget er tatt ut av bruk, og sågar fjernet.

Alle avgjørelser knyttet til fjerning og endring av nettanlegg etter servituttloven skal treffes av jordskifteretten.

Særlig om bestemmelsen i kontrollforskriften § 17-4 bokstav a)

Denne bestemmelsen, som har skapt forvirring blant ganske mange, har følgende ordlyd:

§ 17-4. Betaling for andre nettjenester
Nettselskapet skal fastsette og kreve inn betaling som dekker
a) kostnadene ved endring av eksisterende nettanlegg som utløses av andre enn nettselskapet

Det nærliggende spørsmålet, og det som er årsaken til mye av forvirringen, er om denne bestemmelsen gir grunneier rett til å kreve flytting av nettanlegg i større utstrekning enn det som følger av servituttlovens bestemmelser.

Svaret er, som vanlig i jussens verden, et klart og tydelig "tja, men antakelig nei".

Isolert sett gir ikke bestemmelsen grunneiere hjemmel til å kreve nettanlegg flyttet eller endret. Den er direkte å betrakte som en bestemmelse som gir nettselskapet rett til å kreve kostnadsdekning i de tilfellene nettanleggene flyttes eller endres.

Sagt på en annen måte: det vil fremdeles være stiftelsesgrunnlaget, eventuelt supplert med servituttlovens bestemmelser, som avgjør om grunneier kan kreve nettanlegg flyttet.

Imidlertid uttalte RME i forbindelse med endringene i kontrollforskriften da de nye bestemmelsene trådte i kraft fra 1. januar 2019, og det er her "tja" kommer inn, at nettselskapene bør akseptere flytting av nettanlegg når dette er riktig ut fra "nettmessige hensyn". Et annet uttrykk som antakelig vil være bedre dekkende er "driftsmessig forsvarlig".

Ettersom dette ikke ble nedfelt i forskriften, men kun nevnt i andre sammenhenger, må innspillene fra RME ses på som "velmente oppfordringer" til nettselskapene, snarere enn et rettslig krav.

Betydningen av disse sondringene er antakelig av mer akademisk art. Grunneiere som krever nettanlegg fjernet må bruke bestemmelsene i servituttloven som hjemmelsgrunnlag, da i første rekke § 5. Vurderingstemaet vil for alle praktiske formål bli det samme – dersom det finnes en like god plassering av nettanleggene, og grunneier betaler kostnadene – så vil dette i de aller fleste tilfeller også bli ansett som driftsmessig forsvarlig. På den måten kan man harmonisere anvendelsen av § 17-4 a) i kontrollforskriften med servituttloven § 5.

Hvilken betydning har tinglysning?

Et annet gjentagende spørsmål er i hvilken grad det har betydning om en rettighet er tinglyst på grunneiers eiendom eller ikke. Svaret på dette er, igjen, både ja og nei.

Manglende tinglysing av en rettighet er uten betydning for rettighetens gyldighet mellom partene.

En annen sak er at en rettighet kan bortfalle ved manglende tinglysning. Spørsmålet kommer typisk på spissen ved eiendomsoverdragelser.

Reglene om rettsvern finnes i tinglysingsloven (LOV-1935-06-07-2).

Utgangspunktet følger av § 20, som gir uttrykk for et såkalt "først i tid, best i rett"-prinsipp. Dette innebærer at en rettighet får prioritet (rettsvern) fra det tidspunktet den blir tinglyst. Det betyr samtidig at en eldre rettsstiftelse som ikke er tinglyst vil kunne bortfalle i forbindelse med tinglysingen av den nye rettsstiftelsen, dersom de to rettsstiftelsene er i konflikt med hverandre.

Dersom nettselskapets rettighet ikke er tinglyst, vil nettselskapets rett slik sett kunne bortfalle dersom eiendommen som det elektriske anlegget er tilknyttet blir solgt.

Det kreves imidlertid at ny grunneier verken kjente eller burde kjenne til nettselskapets utinglyste rettighet for at rettigheten skal bortfalle, jf. tinglysingsloven § 21 første ledd.

I hvilken grad grunneier burde kjenne til rettigheten vurderes etter det såkalte "god tro"-prinsippet. Vurderingskriteriet er, enkelt fortalt, i hvilken grad "folk flest" ville antatt at noe var galt eller at omstendighetene tilsa at det burde foretas ytterligere undersøkelser.

For alle praktiske formål vil en eiendom bli befart forut for kjøp. Forhold som kan konstateres eller rimeligvis burde ha vært konstatert ved en slik besiktigelse, vil i de aller fleste tilfeller innebære at kjøper ikke anses å være i god tro.

Synbare innretninger, f.eks. stolper/master, nettstasjoner og kabelskap, får derfor som det helt klare utgangspunkt rettsvern gjennom dette aktsomhetskravet, selv om rettigheten ikke er tinglyst. Ny eier kan i disse tilfellene ikke høres med at rettigheten er falt bort.

Utfordringene oppstår i de tilfellene der nettselskapets rettigheter ikke viser seg fysisk, slik som tilfellet er ved jordkabler, eller av andre grunner er vanskelig å se ved vanlig besiktigelse. Et stadig gjentagende eksempel på det siste er gjengrodde kabelskap.

I disse tilfellene må man vurdere helt konkret i hvilken grad ny eier har vært i aktsom god tro, og svaret vil i en del tilfeller bli ja. Nettselskapets rettighet vil da kunne falle bort, selv om den opprinnelig ble gyldig stiftet mellom nettselskapet og (daværende) grunneier.

Dersom nettselskapet derimot har tinglyst sin rettighet, innebærer dette at rettigheten har rettsvern overfor utenforstående. At rettigheten har rettsvern innebærer at kjøper av eiendommen hvor nettselskapet har en tinglyst rett til å ha nettstasjonen stående, må respektere den tinglyste rettigheten til nettanlegget. Dette gjelder uavhengig av om kjøperen kjente eller burde kjenne til disse tinglyste rettighetene ved kjøpet.

Slik sett er rettsvern gjennom tinglysning en sikkerhet for at nettselskapets rettigheter ikke bortfaller.

For det tilfellet at nettselskapets rettighet faller bort som følge av manglende tinglysning, vil grunneier kunne kreve nettselskapets anlegg fjernet. Et slik krav kan selvsagt "angripes" gjennom ny avtale eller ekspropriasjon, men dette vil selvsagt både ta tid og være kostnadskrevende.

Hvem skal dekke kostnaden og hvordan skal denne beregnes?

Dersom man kommer til at grunneier kan kreve et nettanlegg flyttet, blir spørsmålet hvordan kostnaden skal fordeles/dekkes inn.

For å ta det åpenbare først: dersom nettselskapet har ubetinget plikt til å flytte nettanlegget med utgangspunkt i stiftelsesgrunnlaget, så kan ikke denne kostnaden skyves over på grunneier.

Dersom grunneier har rett til å kreve nettanlegget flyttet med utgangspunkt i servituttloven § 5, mot selv å dekke kostnaden, så blir det neste spørsmålet hvordan kostnaden skal beregnes.

I disse tilfellene kommer kontrollforskriften § 17-4 a) inn, og her fremkommer det i forarbeidene og tidligere praksis gode modeller for hvordan kostnadene skal beregnes. Arbeidene med endring eller flytting omtales for øvrig som "regningsarbeid".

I korte trekk innebærer disse modellene at nettselskapet kan ta seg betalt for merkostnadene forbundet med endring av nettanlegget. Dersom endringen medfører at eldre komponenter i nettanlegget skiftes ut med nye, innebærer dette eksempelvis at det blir gjort reinvesteringer i nettanlegget. Disse skal ikke betales den som ønsker nettanlegget endret eller flyttet, av den grunn at arbeidet (normalt) forlenger anleggets levetid. Slike kostnader blir, i likhet med alminnelig drift og vedlikehold, inndekket gjennom nettleien, og tatt høyde for ved fastsettelsen av nettselskapenes inntektsramme. Det som kan belastes grunneier er kostnadene ved at disse oppgraderingene blir gjort tidligere enn nødvendig, såkalte fremskyndingskostnader.

RME har uttalt at også kostnader ved demontering og montering i forbindelse med flyttingen skal beregnes som fremskyndingskostnader. Begrunnelsen er at dette arbeidet i alle tilfeller måtte blitt utført ved slutten av nettanleggets levetid.

Advokatene i Simonsen Vogt Wiig er tilgjengelige for videre bistand i forbindelse med alle spørsmål knyttet til rettigheter og krav i forbindelse med krav om flytting eller endring av nettanlegg.

Advokatfirmaet Simonsen Vogt Wiig og REN har inngått en meget gunstig samarbeidsavtale. Avtalen gir nettselskapene en rekke fordeler, av både faglig og økonomisk art.

Opplysninger om samarbeidsavtalen og nettselskapenes fordeler finner du her.