REN jussnytt – Infrastruktur i grunnen

Den nye § 2-3 i plan- og bygningsloven (pbl.) finner tyngden av sin rettslige begrunnelse i Ot. prp. nr. 110 for 2016-2017, utarbeidet av Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Ifølge departementet var det på daværende tidspunkt anslagsvis over 500 000 kilometer med infrastruktur i grunnen i Norge. Gjenanskaffelsesverdien for disse ledningsnettene er enorme, illustrert ved at eksempelvis VA-anlegg alene ble beregnet til 500 milliarder kroner i 2013. Videre ble det utført over 140 000 tiltak i grunnen, og rapportert om flere tusen årlige graveskader, anslått til ca. 210 millioner kroner hvert år. Den viktigste årsaken til skadene ble av departementet antatt å være “feil utført arbeid”, mens feil i dokumentasjon ble vurdert som den nest viktigste.

Det har lenge vært et ønske fra en rekke aktører med samordnede regler for all infrastruktur i grunnen, ikke minst for å få ned det omfattende skadenivået. Før den nye bestemmelsen i pbl., med tilhørende forskrift, fantes det ingen samordnede regler på nasjonalt nivå med tanke på informasjon om ledninger i grunnen.

I det følgende går vi gjennom, relativt kortfattet, både deler av lovteksten og den nye forskriften. For lesbarhetens skyld har vi inntatt deler av teksten, selv om dette fører til at nyhetsbrevet får en noe mer omfattende lengde enn vanlig.

Endring i lovteksten – ny pbl. § 2-3

Pbl. § 2-3 lyder som følger1 fra 1. juli 2021:

§ 2-3. Opplysninger om infrastruktur i grunnen mv.
Eieren av infrastruktur i grunnen, sjø og vassdrag skal dokumentere opplysninger om plasseringen av og egenskaper ved infrastrukturen, slik at den kan lokaliseres på en effektiv og sikker måte.

Eieren skal på forespørsel utlevere opplysninger om plasseringen av og egenskaper ved infrastrukturen til den som har et saklig behov for opplysningene. Opplysningsplikten gjelder uavhengig av taushetsplikt, men omfatter ikke informasjon som er sikkerhetsgradert etter sikkerhetsloven, eller informasjon om objekter som er klassifisert etter sikkerhetsloven. Den som mottar opplysninger etter første punktum, kan bare gi opplysningene videre dersom det er saklig behov for det. Mener eieren at et bestemt arbeid ikke kan utføres uten fare for skade på infrastrukturen, skal han påvise hvor infrastrukturen er plassert.

Den som under arbeid avdekker eksisterende infrastruktur i grunnen, sjø eller vassdrag, skal dokumentere opplysninger om plasseringen av og egenskaper ved infrastrukturen og rapportere opplysningene til berørte kjente eiere. Det kan ikke kreves betaling for utlevering av opplysninger, påvisning og dokumentasjon, uten at dette framgår av forskrift etter femte ledd at det er adgang til å kreve betaling.

Departementet kan gi forskrift om hvilke anlegg som omfattes av paragrafen her, om dokumentasjon av og behandling av opplysninger om slike anlegg og om frister for dette, herunder regler om utlevering og påvisning etter andre ledd, rapportering etter tredje ledd og betaling etter fjerde ledd.

Lovteksten etablerer her overordnede plikter som i første rekke hviler på ledningseierne, knyttet til dokumentasjon og påvisning. Selv om den gjelder både for eksisterende og ny infrastruktur, gir den ikke en plikt til å foreta innmåling av eksisterende ledningsnett. Denne plikten inntrer først ved legging av nytt ledningsnett, samt ved påvisning/avdekking av eksisterende ledningsnett.

Kriteriet for når opplysninger kan kreves utlevert er “saklig behov”. Hva som ligger i dette, vil variere, både med tanke på om det skal gis opplysninger, og omfanget av opplysningene som gis. Entreprenører som skal grave i grunnen ved/rundt HS-ledninger vil normalt sett ha saklig grunn til å få informasjon om hvor eventuelle kabler ligger, men ikke nødvendigvis om andre opplysninger som nett- og spenningsnivå, forsyningsmessige forhold mm.

For nettselskapene kan det av sikkerhets- og beredskapsmessige årsaker være god grunn til å være varsom med å utgi mer opplysninger enn det aktuelle behovet tilsier, selv om mottaker blir pålagt taushetsplikt. Som kjent er nøyaktig kartfesting av HS-kabler sensitiv informasjon etter beredskapsforskriften.

Ny forskrift med veileder

Departementet har laget en egen forskrift med hjemmel i ovennevnte § 2-3. Denne forskriftsteksten følger vedlagt dette nyhetsbrevet som eget vedlegg. Fra et overordnet rettslig ståsted fungerer forskriften slik at den utfyller lovbestemmelsen.

I det følgende knytter vi kommentarer til sentrale forhold ved enkelte av forskriftsbestemmelsene:

§ 3 virkeområde
Denne bestemmelsen definerer hvilke typer infrastruktur som er omfattet av forskriften. Alle ledningsanlegg er i utgangspunktet omfattet, herunder stikkledninger og trekkerør, uavhengig av spenningsnivå.

For nettselskapenes del er det verdt å merke seg at også ledninger som ligger i sjø og vassdrag er omfattet, selv om kabelen kun ligger på bunnen. Det samme gjelder ledningsnett som er lagt på eller over grunnen med beskyttende overdekning eller “under bygninger og konstruksjoner”. Et praktisk eksempel på det siste vil være ledninger lagt under bro-konstruksjoner og lignende. Dersom ledningen ligger i konstruksjonen, er den derimot ikke omfattet. Her kan det helt klart oppstå enkelte uklare grensedragninger.

Forskriften skiller ikke mellom hvordan ledningsnettet er lagt i grunnen, slik at boring, sprengning, innstøpning (eksempel forlegging i OPI og tilsvarende kanalløsninger), såkalt “microtrenching” og andre drivemetoder vil være omfattet. Luftspenn med master er naturlig nok uttrykkelig unntatt.

§ 4 Dokumentasjonsplikten
Plikten til å stedfeste og dokumentere ledningsanlegg gjelder når nettselskapene:

Dette, som i stor grad er selvforklarende, innebærer at eksisterende ledningsanlegg ikke trenger å stedfestes og dokumenteres før de avdekkes eller blir gjenstand for endringer.

Ledningsnett som anses som skjermingsverdig etter sikkerhetsloven er kun omfattet av plikten til å dokumentere etter § 4. I disse tilfellene gjelder således ikke utleverings- og påvisningsplikten etter § 5.

§ 5 utleverings. og påvisningsplikten
Bestemmelsen i § 5 er grovt sett tredelt; den omfatter først og fremst en plikt til å utlevere opplysninger, dernest en (subsidiær) påvisningsplikt, og til sist reguleringer knyttet til konfidensielle/graderte opplysninger.

Informasjonsplikten omfatter ikke bare plassering (digital innmåling i kart) av anlegget, men også en angivelse av hvor pålitelig innmålingen er. Her er det svært viktig at nettselskapene er nøye, og uttrykkelig skriftlig angir enhver mulig usikkerhet knyttet til den fremlagte dokumentasjonen.

Dersom nettselskapet er av den oppfatning at dokumentasjonen ikke er tilstrekkelig nøyaktig eller pålitelig til at arbeidet kan utføres uten fare for skade, inntrer en plikt til å gjennomføre påvisning. Selv om denne påvisningsplikten er subsidiær, anbefaler vi nettselskapene å gjennomføre påvisning i ethvert tilfelle der det er noen form for usikkerhet knyttet til dokumentasjonen.

Det er svært viktig at påvisningen gjennomføres på en fullstendig presis måte, og at det skriftlig angis en gyldighetstid. Eventuell usikkerhet knyttet til påvisningen må også komme frem skriftlig, i tillegg til at bestiller må gjøres oppmerksom på at ansvaret for vedlikehold av påvisningen hviler på bestiller.

Ved utlevering av dokumentasjon, og ved påvisning, skal det opplyses om en eventuell taushetsplikt knyttet til informasjonen. Det samme gjelder hvilket regelverk eller annet rettsgrunnlag som gjelder for behandlingen av de aktuelle opplysningene. § 8 har noe mer detaljerte reguleringer knyttet til innholdet i taushetsplikten.

§ 7 frister og eventuell betaling
Utleveringsfristen for dokumentasjon er satt til fem virkedager, landbasert påvisning syv, og i sjø/vassdrag tyve virkedager. Fristen gjelder fra bestillingen er kommet inn til ledningseieren, og løper også i forbindelse med ferieavvikling.

Nettselskapene kan ta betalt for å utlevere aktuell dokumentasjon, men har ingen plikt til dette. Fra et energirettslig ståsted er det viktig at det etableres en faktureringspraksis som likebehandler bestillerne. Betalingen skal ta utgangspunkt i de faktiske kostnadene ved “reproduksjon og formidling”, pluss et tillegg begrenset oppad til en “rimelig avkastning av investeringene”. Det sistnevnte uttrykket kan i denne sammenhengen fremstå noe “kryptisk”. Vi ser imidlertid at departementet forutsetter at avkastningen ikke må overstige
sentralbankens faste rente med mer enn 5 %. Innenfor denne grensen synes nettselskapene å stå fritt. “Investeringen” i denne sammenhengen viser tilbake til de faktiske kostnadene knyttet til reproduksjon og formidling.

Nødvendig påvisning skal som hovedregel skje uten krav om ytterligere betaling, men det kan kreves betaling dersom påvisningen skal skje utenfor normal arbeidstid, det gjelder gjentatt påvisning av samme ledningsanlegg innenfor gyldighetsperioden for påvisningen, avbestilling skjer for sent eller påvisningen blir unødvendig tidkrevende og forsinket på grunn av andre forhold som skyldes utbyggeren.

Litt om “angrepet” på Energi Norge

Vi har registrert at det i “det offentlige rom” siste halvår i 2020 pågikk en viss debatt der Energi Norge ble beskyldt for å ha “sovet i timen” da de nye reglene ble vedtatt. Sett fra nettselskapenes ståsted, og etter å ha fulgt denne debatten med argusøyne, er det vår klare oppfatning at denne kritikken fremstår som feilplassert.

Vi er i stor grad enig både i Energi Norges vurdering av nettselskapenes rettslige ståsted, altså hvordan de nye bestemmelsene faktisk vil bli å forstå, samt de strategiske vurderingene bak bransjeorganisasjonens refleksjoner. I dette ligger at vi mener at de nye reglene ikke i nevneverdig grad øker nettselskapenes risiko knyttet til mulige erstatningsrettslige konsekvenser, kanskje heller tvert om.

Fra et samfunnsøkonomisk ståsted vil de nye reglene gi tydeligere kjøreregler for samtlige aktører, på en måte som etter vårt skjønn på sikt vil kunne gi lavere samfunnsøkonomiske kostnader. Dette forutsetter selvsagt at nettselskapene fortsetter å innarbeide systemer og rutiner som løfter kvaliteten. Vårt firma har gjennom årenes løp bistått norske nettselskaper i en rekke rettslige og utenomrettslige tvister knyttet til kabler som skades i forbindelse med gravearbeid.

I mange av disse saksforholdene har vi sett at nettselskapene har store erstatningsrettslige fordeler ved å ha “orden i eget hus”. Nesten uten unntak har dette “vippet” utfallet av sakene i nettselskapenes favør. Når den nye forskriften regelfester rutiner som vi over tid har sett at nettselskapene allerede er i ferd med å innføre, så er det vår oppfatning at forskriften over tid faktisk kan føre til at nettselskapenes erstatningsrettslige stilling styrkes, ikke svekkes. Angrepet på Energi Norge vitner nok dessverre om manglende bransjeforståelse når det gjelder nettbransjen. Samtidig vet vi av erfaring at enkelte andre aktører som legger infrastruktur i grunnen ikke alltid har like god kontroll.

Interessant er det i denne forbindelsen at departementet kommer med følgende uttalelse i ovennevnte Ot. prp. knyttet til den nye bestemmelsen i pbl.:
Bestemmelsene her om tiltakshavers plikt til å innhente opplysninger og dokumentere eget arbeid, og anleggseiers plikt til å gi opplysninger, endrer ikke gjeldende rettstilstand om krav til partenes aktsomhet eller gjensidige erstatningsforpliktelser (Uttalelsen er hentet fra side 62). Vi vil i et snarlig nyhetsbrev komme tilbake med helt konkrete råd knyttet til påvisning, for å unngå unødvendige utfordringer når grunnentreprenørene, slik de gjerne gjør, graver over kabler.

Advokatene i Simonsen Vogt Wiig er tilgjengelige for videre bistand i forbindelse med alle spørsmål knyttet til rettigheter og krav i forbindelse med krav om flytting eller endring av nettanlegg.

Advokatfirmaet Simonsen Vogt Wiig og REN har inngått en meget gunstig samarbeidsavtale. Avtalen gir nettselskapene en rekke fordeler, av både faglig og økonomisk art.

Opplysninger om samarbeidsavtalen og nettselskapenes fordeler finner du her.