REN jussnytt – Hvordan kan nettselskaper redusere risikoen for rettighets-, økonomisk og omdømmetap?

Generelle eksempler

Mer enn 15 år med leveranse av juridiske tjenester inn mot store deler av landets nettselskaper gir etter hvert en ganske stor “erfaringsbase” med saksforhold som ikke “gikk veien”, og hvor vi ser at utfallet kunne blitt betydelig bedre med relativt enkle grep. Et overordnet kjennetegn ved slike saker i de tilfellene de må prøves er at retten ofte legger ansvaret på nettselskapet. Begrunnelsen vil typisk være at nettselskapet som stor og profesjonell aktør har ansvaret for eventuelle uklarheter som oppstår i ettertid.

Vi presiserer at vi med dette ikke mener at de aktuelle nettselskapene isolert sett gjorde noe galt, vi bruker eksemplene som en felles påminnelse om hvor viktig små detaljer og gode rutiner kan være. Eksemplene er selvsagt anonymiserte, og strukturert med utgangspunkt i utvalgte eksempler knyttet til fire av de mest sentrale juridiske fagfeltene for norske nettselskaper: tingsrett, erstatningsrett, entreprise- og kontraktsrett i tillegg til energirett.

Tingsrett

Et av de rettslige feltene som er av størst relevans for norske nettselskaper er den såkalte “tingsretten”. I første rekke omfatter dette privatrettslige problemstillinger knyttet til nettanlegg, slik som luftlinjer, kabler og nettstasjoner. Rettigheter til å ha slike nettanlegg over annen manns eiendom etableres i form av såkalte “servitutter”, enten gjennom avtale eller ved ekspropriasjon. For eldre nettanlegg er det ikke uvanlig at dokumentasjon på rettighetene overfor grunneier er mangelfull eller helt manglende. Ved etablering av nye rettigheter i dag er det imidlertid ingen grunn til at dette skal bli et problem.

Likefult ser vi fra tid til annen at det fremdeles er utfordringer knyttet til dette. Grovt sett kan disse deles opp i følgende to kategorier:

1) Grunneier gir muntlig tillatelse, som senere trekkes tilbake.

2) Grunneier gir skriftlig tillatelse, men under etableringen blir det gjennomført endringer som grunneier senere ikke aksepterer.

Den første kategorien av eksempler ser ofte slik ut: nettselskapet er i kontakt med grunneier i tidlig-fase med tanke på etablering av nettanlegg på distribusjonsnettet. Det gjennomføres et eller flere møter, normalt også kombinert med en befaring. Nettselskapet lytter på grunneiers innspill med tanke på trasé, og partene blir muntlig enige, noen ganger også om erstatningen. Forholdet fremstår dermed ikke kontroversielt, og nettselskapet lover å komme tilbake med en avtale på et senere tidspunkt når det nærmer seg oppstart.

Deretter går tiden og nettselskapet stoler på at grunneier holder ord. Når avtalen omsider legges frem til signering er det ikke uvanlig at grunneier har ombestemt seg, ønsker en annen trasé eller rett og slett ønsker bedre betalt.

Slike situasjoner genererer ofte press inn i prosjekter på tidspunkter der det allerede er tidsmessige utfordringer. “Plunder og heft” med grunneiere som tidligere ga muntlig samtykke skaper ofte ytterligere, og ikke uvesentlige, forsinkelser. I verste fall må hele prosjektet stanses mens man må gjennomføre en ekspropriasjonsprosess.

Rettslig sett vil det være mulig i disse tilfellene å gjennomføre en ordinær rettssak mot grunneier, med utgangspunkt i at en muntlig avtale etter norsk rett er like rettslig bindende som en skriftlig. Vår erfaring er imidlertid at nettselskapet ofte vil risikere å tape slike saker, ene og alene på grunn av bevismessige hensyn. Retten vil da typisk vektlegge at nettselskapet var nærmest til å sikre beviset for at det foreligger en muntlig avtale, særlig i de tilfellene grunneier er en privatperson.

En av årsakene til at enkelte velger ikke å inngå skriftlig avtale tidlig, er en antakelse om at den endelige traseen må være klar først. Dette er ikke riktig. Det er flere mekanismer som kan anvendes for å sikre både nettselskapets og grunneiers interesser på dette tidspunktet. Eksempelvis kan avtalen gjøres betinget av at prosjektet gjennomføres, og/eller at endelig trasé fastsettes senere gjennom at den angis omtrentlig. Det er også mulig å inngå enkle tiltredelsesavtaler som senere erstattes av en fullverdig grunnavtale. Uavhengig av hvilken fremgangsmåte man velger i tidlige faser, er det viktigste at man får en eller annen form for skriftlig bekreftelse fra grunneier. Denne kan dog selvsagt ikke erstatte en endelig og fullverdig avtale.

De samme utfordringene vil også typisk kunne oppstå ved endringer, slik skissert i den andre kategorien. Et typisk eksempel er at nettselskapet med bistand fra en ekstern leverandør endrer traseen i gjennomføringsfasen. Dette skjer gjerne uten at grunneier har gitt sitt samtykke, eller i etterkant av en muntlig aksept som ikke ble bekreftet skriftlig. Alle endringer/justeringer av noen betydning bør fremlegges for grunneier før de gjennomføres, og det må innhentes en skriftlig aksept. I motsatt fall risikerer man diskusjoner i etterkant, som i verste fall ender i rettslige tvister. Og, igjen, uten tilstrekkelig dokumentasjon er det en reell og betydelig risiko for at nettselskapet taper slike tvister.

Erstatningsrett

Skader på nettanlegg fra eksterne aktører er dessverre ikke uvanlig, enten det dreier seg om kabler som graves over eller trær som felles over linjer. I de fleste slike tilfeller vil nettselskapet ha rett, og plikt, til å kreve erstatning fra den private parten. Men også her ser vi at kravene fra tid til annen går tapt eller blir svakere som følge av prosessvikt.

Den klart viktigste utfordringen er manglende eller mangelfull sikring av bevis. Noen enkle grep for vesentlig å øke muligheten for å nå frem med etterfølgende krav kan imidlertid tas:

Dersom ovennevnte punkter, som selvsagt ikke er uttømmende, følges, er det vår erfaring at mulighetene for nettselskapene til å nå frem med erstatningskrav blir vesentlig bedret. Det er imidlertid vel så viktig å forfølge legitime krav på en rask og effektiv måte etter at de faktiske og rettslige forhold er klarlagt.

Også på dette tidspunktet vil sendrektig saksbehandling kunne føre til at krav svekkes, eller i verste fall går tapt som følge av foreldelse eller lignende passivitetsvirkninger.

Nettselskapene bør ha en god og skriftlig intern rutinebeskrivelse som fanger opp alle ovennevnte forhold.

Kontrakts- og entrepriserett

Kontrakter er i første rekke juridiske, ikke tekniske, dokumenter. Fremdeles ser vi en rekke eksempler på at vesentlige kontrakter ikke undergis tilstrekkelig juridisk gjennomgang før de inngås.

Manglende juridisk kvalitetssikring er den viktigste årsaken til at nettselskapene lider tap i forbindelse med gjennomføring av kontrakter. Kvalitetssikringen tjener i hovedtrekk to viktige formål:

For det første vil en forutgående kvalitetssikring redusere muligheten for at kontrakten får et utilsiktet eller uheldig innhold, på et eller flere punkter. Uklarheter vil selvsagt alltid kunne oppstå, fordi det inntreffer forhold som partene ikke hadde tenkt på, eller fordi det er brukt formuleringer som er uklare. Risikoen for at dette skjer blir imidlertid likevel vesentlig lavere gjennom forutgående kvalitetssikring.

For det andre vil en kvalitetssikring bidra til at nettselskapets saksbehandler får en dypere forståelse av kontraktens innhold. Dette vil kunne ha stor betydning i gjennomføringsfasen av kontrakter som har en lengre leveransetid og bidra til å unngå økonomiske tap. Kontrakter er ment å være dynamiske og levende redskaper som fungerer som en rettesnor både i og etter leveranseperiodens utløp.

En annen fallgruve er ukritisk bruk av standardisert avtaleverk. I de aller fleste tilfeller vil det være behov for justering og individuelle tilpasninger også når det ligger standardiserte dokumenter “i bunn”.

Energirett

Innenfor energirettens kjerneområde er nettselskapene som kjent underlagt et omfattende regulatorisk regelverk. Etter vår oppfatning finnes det knapt en bransje i landet som er mer gjennomregulert enn den monopoliserte nettbransjen. Gjennomreguleringer gir naturlig nok flere muligheter til å “trå feil”, enn i de tilfellene der det er lite regler.

To områder som stadig fremstår som utfordrende er beregning av og kommunikasjon rundt anleggsbidrag, og problemstillinger relatert til tilknytningsplikten.

En av utfordringene knyttet til anleggsbidrag er 15 % - regelen, som vi særlig ser skaper utfordringer ved komplekse utbygginger på regionalnettet. Også her kan nettselskapene imidlertid ta tydelige og “enkle” grep som reduserer risikoen for manglende inndekning. Dette er også grep som det er nødvendig å ta ettersom nettselskapene har plikt til å kreve inn anleggsbidrag. Manglende inndekning vil føre til at nettkundefellesskapet må dekke en større andel av utbyggingskostnadene gjennom nettleien.

Det viktigste grepet i komplekse forhold er å skyve tidspunktet for estimering/låsing av anleggsbidraget lengst mulig ut i tid, gjerne også etter at det er inngått avtale om anleggsbidrag. Dette kan gjøres med enkle, men presise, kontraktuelle grep. Siktemålet er å vente med estimat inntil nettselskapet har mottatt/innhentet bindende priser.

Videre er det veldig viktig at all dialog med nettkunden etter at anleggsbidraget er estimert gjennomføres/bekreftes skriftlig, og at nettselskapet sikrer seg at nettkunden har forstått og akseptert det som kommuniseres.

Nettselskapene har både på distribusjons- og regionalnettet plikt til å gjennomføre tilknytninger “uten ugrunnet opphold”. Dette er et svært skjønnsmessig begrep som ikke kan defineres en gang for alle, og som ofte blir et diskusjonstema i forbindelse med både nye tilknytninger og utvidelser.

Ofte ser vi at nettkundene anfører at det er forsinkelser på nettselskapenes side, og at plikten til å tilknytte innen fristen ikke er oppfylt. Når vi sammen med nettselskapet går nærmere gjennom prosessen, ser vi imidlertid at det svært ofte, direkte eller indirekte, er nettkundens opptreden som er den underliggende årsaken til eventuelle forsinkelser. Typiske eksempler er manglende medvirkning, treg informasjons-/ dokumentasjonsflyt, endringer på nettkundens side og/eller forsinkelser i 5 svw.no nettkundens eget arbeid. I mange av disse tilfellene er det etter vår oppfatning objektivt sett nettkunden som har ansvaret for forsinkelsene, men manglende dokumentasjon/oppfølgning fra nettselskapets side gjør dette rett og slett vanskelig å bevise. Her kommer de samme overordnede rådene som knytter seg til anleggsbidrag inn – behovet for skriftlig etterprøvbar korrespondanse. Nettselskapet må i tillegg være tydelige i korrespondansen på konsekvensen av hendelser som er nettkundens ansvar, både økonomisk og tidsmessig, samt hva som eventuelt kan gjøres for å “hente inn” eventuelle forsinkelser.

Kvalitetssikring i forbindelse med anleggsbidrag og tilknytningsplikt har en nær indre sammenheng. Ofte vil behovet for kvalitets- og dokumentasjonssikring være det samme i begge tilfeller, og det vil således være en fordel med samkjørte rutiner.

Oppsummering

I hovedtrekk ser vi tre områder der det vil være en fordel med fokus/økt fokus fra nettselskapenes side, for å unngå unødvendig rettighets-, økonomisk og omdømmetap: