REN jussnytt - Skader på nettanlegg og sikring av krav

Det er ikke uvanlig at elektrisk anlegg blir skadet av utenforstående. Hvordan nettselskapenes representanter håndterer saksforholdet før, og etter skade er oppstått, kan bli helt avgjørende for å sikre et eventuelt økonomisk krav mot skadevolder.

Publisert 07. september 2020

Simonsen Vogt Wiig

I juni publiserte vi et nyhetsbrev som ble meget godt mottatt, hvor vi blant annet gjennomgikk skader påført av linjeryddere.

Et spørsmål som reiser seg i naturlig forlengelse av den problemstillingen, og som vi stadig får henvendelser knyttet til, er hvordan man på best mulig måte kan sikre nettselskapenes erstatningskrav når det oppstår skade på elektriske anlegg.

Vi forutsetter i den videre gjennomgangen at skaden er påført av en skadevolder (person/selskap), og ikke av andre utenforliggende forhold som naturskade eller lignende.

Skader kan oppstå på veldig mange måter, ikke bare som en konsekvens av felling av trær over linjer el. I praksis ser vi veldig ofte at kabler skades gjennom gravearbeid eller pæling/boring, sprenging og påkjørsel av kabelskap/nettstasjoner.

Dette er typiske og gjentagende skadeformer, men vi som har jobbet med skadesaker på vegne av nettselskapene i en årrekke erfarer at det bare synes å være fantasien som setter grenser for hvordan elektriske anlegg kan skades. Av mer kuriøse eksempler kan nevnes påkjørsel av seilbåt (mast), dumping av masser på sjøkabel i forbindelse med mudring, jordras på grunn av tunge anleggsmaskiner og, sist men ikke minst: Ekstra spennende blir det når bråtebrenning for å fjerne flått (!) forut for det årlige laksefisket drar med seg stolper:

Bildet viser skade på stolpe etter bråtebrenning

Dersom uhellet er ute kan tapet for nettselskapene bli store, særlig dersom det oppstår KILE-kostnader i tillegg til de fysiske anleggsskadene.

I slike saker, hvor man altså har en skadevolder, er det lett å tenke at det er helt "kurant" å kreve erstatning.

Likevel ser vi ofte at kravene går tapt, eller ikke lar seg kreve inn, av årsaker som beklageligvis ligger på nettselskapenes interne saksbehandling etter, men også noen ganger før, skaden inntreffer.

Annonse

Det kan selvsagt være en rekke årsaker til at et ellers legitimt erstatningskrav ikke lar seg kreve inn, men vår erfaring er likevel at det er en del "feilkilder" som er vanligere enn andre. I det følgende gjennomgår vi først en del punkter som det er viktig å være bevisst i så henseende før skaden har skjedd:

I forbindelse med påvisning av kabler har vi sett eksempler på at kabelpåviser ikke påviser kablene korrekt.

Dette kan skyldes ren og skjær unøyaktighet, men innimellom også fordi bestillingen enten er uklar, eller direkte feil. I de tilfellene det oppstår skader kan kravet overfor skadevolder i beste fall bortfalle, og i verste fall kan nettselskapet selv bli ansvarlig for andre skader som oppstår.
Feil påvisning kan lede til ansvar for kabelpåviser, enten direkte eller i form av et regresskrav. Dette er en av årsakene, som vi skal komme tilbake til nedenfor, at det faktiske årsaksforløpet må klarlegges raskt etter at skaden har oppstått.

Av samme grunn anbefaler vi i SVW nettselskapene til ikke å akseptere avtaleklausuler som i realiteten innebærer ansvarsfraskrivelser for kabelpåviser.
Fra tid til annen ser vi at skader som følge av trefelling over linjer indirekte kan skyldes svikt i nettselskapets interne saksbehandling.

Et gjentakende eksempel er at nettselskapet blir kontaktet av en privatperson som ønsker råd eller bistand knyttet til trær nær linjer, og enten ikke får svar, får uklart svar, eller i verste fall direkte misvisende opplysninger.

Selv om det isolert sett selvsagt ikke er slik at felling av trær med påfølgende skader i disse tilfellene er nettselskapets ansvar, vil saksbehandlingen kunne påvirke muligheten for å kreve det økonomiske tapet erstattet av trefeller.

Annonse

Når skaden først har inntruffet, er det særlig viktig å sikre bevis:

Man bør derfor være raskt tilstede på skadestedet. For å sikre best mulige vitneforklaringer fra nettselskapets side, bør man (om mulig) møte opp med minst to representanter, særlig når det er alvorlige og omfattende skader som har inntruffet.
Når man kommer til skadestedet er det viktig raskest mulig å skaffe seg oversikt over hvem som er tilstede, herunder hvem som var tilstede under og forut for skaden.

Vi har i praksis sett en rekke eksempler på at sentrale vitner på skadevoldersiden underlig nok "forsvinner" før nettselskapets representant kommer til skadestedet.

Når man endelig har funnet ut hvem dette er, og fått kontakt, vil det ofte ha passert nok tid til at "hukommelsen svikter". Vitnene har da gjerne utviklet en lidelse som ofte rammer når skyld og økonomisk ansvar skal fordeles – såkalt interessemotivert erindringsforskyvning. Dette er en lidelse som man inntil nå ikke har funnet verken gode medisiner, eller for den saks skyld vaksiner, mot.
Det faktiske årsaksforløpet er selvsagt det aller viktigste å kartlegge som ledd i de umiddelbare granskningene av skadestedet: Hva har rent faktisk skjedd?

Vi anbefaler ikke nettselskapene på dette tidspunktet å ta stilling til sakens juridiske sider, ei heller om det foreligger såkalt "juridisk årsakssammenheng". Disse vurderingene må åpenbart gjennomføres på et senere tidspunkt, men de må uansett støttes på best mulig "etterforskning" i forkant.
I den forbindelsen vil selvsagt vitneforklaringene være sentrale. Men sikring av faktiske bevis, herunder meget god bilde- og helst også filmdokumentasjon, viser seg ofte å være helt avgjørende.

I denne prosessen er det uhyre viktig ikke bare å sikre seg oversiktlig dokumentasjon knyttet til skadestedet, men ikke minst legge merke til de små detaljene. I mange tilfeller, særlig hvor vitnene lider av ovennevnte syndrom, kan dette være av helt avgjørende betydning for å nå frem med kravet.
Vitnene bør forklare seg, dog kun dersom de samtykker, gjennom film- eller lydopptak. Hvis ikke dette er mulig, bør forklaringen nedtegnes skriftlig. Dersom vitnet i en eller annen skriftlig form kan gi sin aksept til nedtegningen i etterkant, så vil det øke forklaringens verdi.
Det sentrale er å sikre såkalte "tidsnære bevis", fordi disse i mindre grad enn senere forklaringer/bevis er påvirket av et ønske om å fortelle en historie som ikke plasserer ansvaret hos en selv.

Dersom ovennevnte punkter, som selvsagt ikke er uttømmende, følges, er det vår erfaring at mulighetene for nettselskapene til å nå frem med erstatningskrav blir vesentlig bedret.

Vi har sett en rekke tilfeller der man har "visst" at det er X eller Y som er skadevolder. Men på grunn av sviktende intern saksoppfølgning, så klarer man rett og slett ikke å bevise verken det faktiske årsaksforløpet, eller i tilstrekkelig grad godtgjøre at de rettslige vilkårene for å kreve erstatning er oppfylt.

Å ha rett er dessverre ikke alltid det samme som å få rett.

Avslutningsvis vil vi også poengtere at det selvsagt er svært viktig å forfølge legitime krav på en rask og effektiv måte etter at de faktiske og rettslige forhold er klarlagt.

Også på dette tidspunktet vil sendrektig saksbehandling kunne føre til at krav svekkes, eller i verste fall går tapt som følge av foreldelse eller lignende passivitetsvirkninger.

Nettselskapene bør ha en god og skriftlig intern rutinebeskrivelse som fanger opp alle ovennevnte forhold.